Før du fortsetter å lese, jeg ønsker ikke med denne artikkelen å forsøke å svare på mange spørsmål, men heller å gi en liten forklaring på hvorfor jeg tror slik jeg gjør. Du kan vel si det slik at teksten er målrettet de som kjenner meg og som kanskje har lurt på hvorfor jeg er en troende. Hvis du ikke er en av de er dette kanskje ikke noe for deg. Jeg ønsker bare å få frem at jeg tror ikke uten grunn, og som teolog Carl Fredrik Wisløff sa for mange år siden: “Jeg vet på hvem jeg tror“.
I begynnelsen
Hvis du kjenner meg, vet du at jeg i voksen alder snudde om på hva jeg tenkte om kristendom. Jeg hadde i mange år tenkt veldig rare ting om kristendom. Jeg trodde også at jeg hadde tilstrekkelig forståelse av det handlet om. Jeg tenkte at det var mennesker som var hjernevasket og jeg kunne heller ikke forstå hvorfor de holdt på med det. Jeg har til og med gjort narr av troende som på tidspunkt har forsøkt å forklare meg det.
Det var vel egentlig ikke så merkelig at jeg hadde den forståelsen av kristendom. Jeg hadde dannet meg et bilde av det på bakgrunn av min oppvekst, folk jeg har møtt på, medelever, filmer osv. Kristendomsundervisningen på skolen har nok også bidratt med sitt.
Senere, i Skottland
Når jeg så i voksen alder flyttet til Skottland for å studere, ble jeg kjent med noen som inviterte meg med på noe som kalles et alphakurs. Det er en middag og kaffeprat i form av en systematisk gjennomgang av det mest grunnleggende i kristendom, det som alle kristne enes om. Jeg ble med og gjennom de neste 10-20 ukene pågikk dette alphakurset og jeg fikk oppklart flere misforståelser rundt hva jeg hadde tenkt og trodd om kristendom. Det var rom for å stille vanskelige spørsmål og prate om det. Det var vel og bra og jeg tenkte ikke lengre så negativt om det, tvert i mot. Hadde det bare vært sant og mulig, ville ikke noe vært bedre enn det.
Alphakurs er en middag og kaffeprat i form av en systematisk gjennomgang av det mest grunnleggende i kristendommen.
Jeg ville gjerne at det skulle være sant og min rasjonelle side tenkte at om det er sant, så vil jeg gjerne ha del i det. Jeg sa en enkel bønn til Gud om at Jesus skulle bli også min frelser og herre over mitt liv. Hva galt kunne det gjøre dersom det ikke var sant? Ingenting skjedde.
En rullegardin går opp
Verken lyn eller strøm eller noen Gud viste seg for meg og jeg kjente at jeg var litt skuffa. Tiden gikk og studiene fortsatte. Etter et par måneder til, skjedde noe jeg ikke forutså skulle skje. Jeg oppdaget plutselig noe som enklest kan beskrives som om noen drar opp en rullegardin i et rom og jeg ser for første gang ut gjennom vinduet og en verden utenfor. Jeg trengte ikke å forsøke å tro at Gud faktisk finnes, det var som en selvfølge at han var der og hadde vært der hele tiden. Det var som om jeg hadde fått øynene åpnet og en ny verden var trukket over den gamle.
Det var en ny dag, en ny verden, ny øyne, nytt liv, nytt hjerte. Alt var faktisk blitt nytt, på ordentlig. Jeg hadde ikke anstrengt meg for å gjøre noe i egen kraft for å tro på dette. Ja, jeg ønsket at det var sant og ba Gud om det, men at det virkelig skjedde slik et par måneder senere så jeg ikke komme. For en som hadde tenkt og sett på verden i over tyve år med rasjonelle øyne, var dette litt overraskende, men helt ubeskrivelig fantastisk. Jeg hadde stilt mange eksistensielle spørsmål og brukt mye tid i bøker og i diskusjoner om tid og rom. Jeg hadde lenge hatt et blikk utover i rommet og grublet på de rare ting. Veldig mange av disse grunnleggende spørsmålene falt automatisk på plass: hvorfor finnes jeg, hvem er jeg, hvorfor er jeg her, hva skjer når jeg dør, hva er meningen med livet.
Det var som om jeg hadde fått øynene åpnet og en ny verden var trukket over den gamle.
En helt uvanlig form for trygghet fylte hele meg og har siden vært der. En trygghet og visshet om hvem jeg er og at Gud virkelig finnes gjør veldig mye med hvordan jeg ser på livet, folk rundt meg og alle ting.
Idag
For å spole frem til idag, så har jeg ennå samme trygghet, ingenting har endret seg. Gud er fortsatt like virkelig som deg og meg, selv om han ikke er synlig med det blotte øyet. Men det er det mange ting som er. Jeg opplever mange utfordringer med troen og folk rundt meg har reagert på endringene på forskjellige måter. Jeg skjønner godt hvorfor med tanke på at jeg ikke alltid har hatt samme tro.
Jeg har lest mye og studert mye teologi siden det skjedde og er veldig nysgjerrig på Guds vesen og hvem han er. Folk har veldig mye forskjellige sett med tanker om hvorfor de ikke tror og mange er veldig gode grunner. Men som i mitt eget tilfelle, tror jeg mange sitter med et litt urett bilde av hva det dreier seg om. At historiske kristenfolk selv maler et dårlig bilde hjelper lite. Noen vil nok også lure på hvordan jeg kan forene vitenskap med tro, for det kan vel virke som to motsetninger? Tvert imot, de utfyller hverandre veldig godt vil jeg si. Etter å ha lest og studert dette i lang tid kan jeg trygt si at jeg vet på hvem jeg tror, slik som Wisløff sa det. At det finnes flere fornuftige og rasjonelle grunner til å tro at Gud er en bonus, men først av alt er det ære til han som åpnet øynene mine uten at jeg løftet en finger og når jeg minst ventet det.
Til slutt tror jeg at jeg må sitere forfatteren av Narnia-bøkene, når han forklarer i boken “Se det i øynene” hvordan det å finne Gud i universet er like vanskelig som å finne en forfatter av en bok, i selve boken.
https://www.youtube.com/watch?v=BXlBCZ_5OYw